Jan og Hartvik startet yrkeslivet på MS Salten

– Der sto vi og vaska opp. Byssa ho e likedan, slår de to opprinnelige gildeskålværingene fast. 

Nå er de innom på Onsdagskafeen, men det er på ingen måte første gang de er om bord på MS Salten. Jan var nykonfirmert og 15 år da han først mønstret på det litt mindre skipet Ofoten, før han ble med over til Salten i 1956. Hartvik var på samme alder da han i 1959 dro fra Sandhornøy til Bodø for å søke jobb i Saltens Dampskibsselskab, SDS.

– Jeg hadde ikke lyst til å fortsette på skolen, men jeg har alltid elsket båter og hadde lyst til å jobbe på båt. Far min tok meg med på mønstringskontoret og spurte om de hadde en jobb til en førstereisgutt. Joda, på Salten trengte de messegutter og byssegutter, forteller Hartvik. 

Han måtte gjennom en legesjekk, men ansettelsesprosessen var kvikk. Bare noen dager senere fikk han beskjed om å møte opp på kaia. På Salten startet han som messegutt og fortsatte som byssegutt. 

– Jeg var heldig og hadde hyggelige folk rundt meg. Det var spesielt en kokk fra Beiarn, han Leif Larsen, som tok seg av meg og var som en mentor for meg. 

MS Salten var bare tre år gammel da Jan mønstret på i 1956. Han var nykonfirmert, fra øya Fleina, og det var helt vanlig å starte i arbeidslivet i den alderen. Det var heller ingen kjære mor for de nyansatte - uten at Jan så noen grunn til å klage over dét.

– Vi var fint kledt, hadde det varmt og godt og fikk god mat. Vi arbeidet alle dagene i uka fra sju på morgenen til åtte-nitida på kvelden. Det hendte også at jeg gikk nattevakt til kl 2 før nye vakter kom på. Da skulle de som regel ha en kaffekopp, og så måtte vi vaske opp, så klokka ble gjerne halv tre. Men da hadde vi litt fri på formiddagen.

Jobben hans besto i å vaske opp, gjøre rent, re køyer og servere - men bare til mannskap og offiserer. De med flest stjerner; kaptein, overstyrmann, styrmann og chief, ble sammen med passasjerene traktert av egne salongpiker. Det var en tydelig rangordning om bord. Men Jan pusset kapteinens svarte sko innimellom og børstet av uniformsjakka inne på kapteinens lugar. Da var det kanskje litt ekstra nervepirrende at kapteinen fortsatt lå i køya mens han gjorde seg flid med klær og sko.

For en gutt på 14-15 var det mange nye arbeidsoppgaver, og Jan var på ingen måte vant til alt det han ble satt til:

– Jeg husker jeg skulle støvsuge en lugar. De hadde støvsuger om bord, og det hadde ikke jeg vært borti før. Jeg fikk beskjed av stuerten om at jeg måtte løfte opp madrassen og støvsuge under. Jeg prøvde å gjøre så godt jeg fikk til, men når jeg var ferdig kom stuerten og sjekket med fingeren og jeg fikk beskjed om at; nei, du har ikke gjort det godt nok, du må gjøre det en gang til, minnes Jan.

Han seilte først og fremst i Mosjøruta, mellom Mosjøen og Narvik. Seilasen foregikk mest innaskjærs, så han slapp unna det verste været. Hartvik fikk derimot oppleve skikkelig sjø, mer enn én gang.

– Å, ja, vi hadde mye dårlig vær! Han Normann (kaptein Sverre Normann) var en av de gamle hardhausan. Det var ikke snakk om å ligge ved kai når det var dårlig vær. Det var bare å låse inn alt som var løst, så det ikke ble ødelagt. Spesielt ut fra Honnningsvåg, når vi skulle over Austhavet på Finnmarka, kunne det være tøft av og til. Men båten gikk, forteller Hartvig, som ikke ble skremt av de opplevelsene.

Nei, hadde jeg vært redd, ville jeg vel aldri ha fortsatt i jobben.

Hartvik ble på Salten i to år og var med både i lokalrute til Beiarn og på Helgeland og da MS Salten ble leid inn som hurtigrute. Etter de to første årene hadde han fått den fartstida han trengte for å søke skole. Han fortsatte i en karriere som sjømann, og kanskje det skyldtes de gode opplevelsene fra starten på MS Salten og i SDS.

– Jeg fikk oppleve litt av hvert, og jeg har gode minner herfra, sier han.

Jan takket for seg etter tre måneder på sjøen - da hadde han sånn hjemlengsel. Men han dro ut igjen, før han gikk i land for godt da han fylte 18 år og startet på snekkerutdanning.

– Salten var en fin arbeidsplass, slår Jan og Hartvik fast.